Visenten (den europeiske bison) har en helt spesiell forhistorie som vitner om at naturvern virker, til tross for en fortid preget av utryddelse.
Sammen med Europas tidlige mennesker levde en megafuna av dyr på flere hundre kilo. I urskogene og de store slettelandskapene regjerte på denne tiden bl.a. kjempehjorter, mammuter, flere arter elefanter og neshorn, urokser, visenter, hulebjørner og huleløver. De fleste av disse store pattedyrartene forsvant like før siste istid, mens enkelte holdt stand nesten frem til vår tid. Den siste mammuten er datert tilbake til 1.700 år f.kr., mens den siste uroksen forsvant i 1624 og den siste viltlevende visenten ble skutt så sent som i 1929. Man vet ikke sikkert hvorfor denne megafaunaen ble borte på så kort tid, men man vet at menneskets nedslaktning for mat var medvirkende til at flere arter forsvant.
Aktivt naturvernarbeid medførte imidlertid at visenten fikk en annen skjebne enn den øvrige megafaunaen. Målrettet avl på de 12 gjenværende dyrene som levde i zoologiske hager ble etter hvert avløst av reintroduksjon av dyr i skogsområder der de tidligere levde. Flere dyr ble satt ut i Sentral-Europas største sammenhengende naturskogsområde ved Białowieża, i grenseområdene mellom Polen og Hviterussland. Her har de gitt opphav til 800 viltlevende dyr. Etter hvert er visenten satt ut i flere europeiske land der den tidligere levde. Kanskje visenten en dag også blir satt ut og blir en naturlig del av Skandinavias fauna, siden dyret i hvert fall levde så langt nord som til Sør-Sverige for 2000 år siden.
